Hus der ingen lenger har hager.
Det som frustrerer Anne mest, er at hun under søket stadig ser de samme bildene: store, frittliggende hus med fire soverom, bebodd av en eller to eldre mennesker. «Jeg unnskylder ingen komforten av et eget hjem», sier hun, «men det føles galt at familier ikke har plass og at førstegangskjøpere sitter fast i boligmarkedet, mens hele hus knapt blir brukt.» Ifølge Anne handler det ikke om gjeld, men om effektivitet. Boligtilbudet vokser knapt, mens fordelingen blir stadig mer ulik.
Å forplikte seg høres strengt ut, men å ikke gjøre noe er mye strengere.
Anne vet at uttalelsen hennes høres hard ut. Ideen om å tvinge folk til å flytte umiddelbart til en mindre bolig møter motstand. Likevel synes hun det er viktig å snakke om dette. «Vi oppfører oss som om flytting alltid må være et fritt valg, mens bolig har blitt en mangelvare.» Hun sammenligner det med andre kollektive systemer. «Vi aksepterer også regler angående helsetjenester, pensjoner og transport – hvorfor er bolig plutselig hellig?» Ifølge henne betyr solidaritet noen ganger også å skape plass for neste generasjon.
