Og sannheten er at det øyeblikket ble værende hos meg lenge etter at kabinlysene kom på igjen og alle hastet for å hente bagasjen sin. Jeg oppdaget at jeg gjenopplevde det – ikke av skyldfølelse, men av gjenkjennelse. Hvor mange ganger hadde jeg beveget meg gjennom livet så raskt at jeg glemte at alle andre også beveget seg? Hvor ofte hadde jeg latt ulempene gjøre min menneskelighet uskarpe?
Siden den flyturen har jeg begynt å følge med – på den eldre mannen som sliter med kofferten sin,
på den nervøse tenåringen som flyr alene for første gang, på forelderen som beroliger et urolig barn.
Jeg har lært at reising ikke bare handler om stedene vi drar, men menneskene vi møter underveis.
Og noen ganger måles ikke den virkelige reisen i kilometer i det hele tatt.
