Jeg husker fortsatt den perioden i livet mitt da alt ble for tungt, for komplisert, for smertefullt. Jeg følte at verden kollapset rundt meg og at jeg ikke var sterk nok til å takle det. Så jeg gjorde det mange gjør når de er redde: Jeg flyttet til en annen by.
Jeg overbeviste meg selv om at det var det beste jeg kunne gjøre. At jeg ikke var i stand til å ta ansvar, at andre ville gjøre det bedre enn meg, at tiden til slutt ville ordne opp i ting. Vi er veldig flinke til å fortelle oss selv historier når vi vil unngå sannheten.
Sannheten er at jeg ikke var modig. Jeg valgte stillhetens ro fremfor vanskeligheten med å være til stede.
Jeg brukte år på å late som om jeg hadde det bra.
Den store pardebatten: Er stryking av laken en tapt kunst eller bare bortkastet tid?
Det hele startet med en enkel forespørsel. Jeg ba mannen min om å hjelpe meg med å legge bort en ny klesvask, og da jeg rakte etter strykejernet, så han på meg som om jeg nettopp hadde foreslått at vi skulle kjerne smør selv. «Du overdriver!» lo han. «Ingen stryker laken lenger. Det er 2026 – det er en grunn til at vi har rynkefjerningsspray og permanente strykesykluser!»
Han er ikke alene. I vår moderne verden av bekvemmelighet føles tanken på å stå over et varmt strykebrett for å glatte ut et king-size laken som en levning fra fortiden. Men for mange av oss er lukten av varm bomull og følelsen av en helt ny hotellseng ikke bare en ulempe – det er et fristed.
Husker du den tiden da lintøyskapet ikke bare luktet av «fjellkilder», men av ekte, soltørkede stoffer og damp? Husker du den tiden da et lommetørkle ikke bare var engangs toalettpapir, men rett og slett et presset stykke verdighet gjemt i lommen?
