Hjertet mitt hamret da jeg kikket under sengen. Der lå en gammel, slitt eske som jeg aldri hadde sett før. Hendene mine skalv da jeg sakte gled den mot meg. «Hva er det?» spurte sønnen nervøst bak meg. Jeg svarte ikke. Forsiktig åpnet jeg esken.
Inni lå stabler med brev, gulnede bilder og en liten metalleske. Alt så gammelt ut, som om det hadde vært gjemt i årevis. Jeg plukket opp et av brevene og begynte å lese. Det var den gamle mannens håndskrift. Brevene hadde aldri blitt sendt og var adressert til barna hans.
Anger og grådighet
I hvert brev skrev han om anger og om feil han hadde gjort, men også om noe annet. Noe som fikk blodet mitt til å renne kaldt. Han anklaget sine egne barn for grådighet. Han skrev at han var redd for dem og at de hadde ventet på hans død i årevis for å få pengene og eiendelene hans. Jeg så opp og så sønnen nå stå foran meg, dødsblek. «Gi den hit,» sa han plutselig, skarpt. Men jeg ignorerte ham og åpnet metallboksen.
