Hun gråtende forklarte at bilen hennes hadde havarert midt ute i ingenmannsland. Hun hadde desperat prøvd å nå faren sin, men han hadde nylig endret nummeret sitt. Da hun prøvde å ringe det gamle nummeret, viste det seg at kontakten som var lagret som «Pappa» var … min. Fordi det nummeret en gang hadde tilhørt Helen.
Jeg trøstet henne og ble værende på linjen til hjelpen kom. Så satte jeg meg inn i bilen og gråt til soloppgang.
I noen hjerteskjærende sekunder den kvelden virket det som om Helen hadde funnet en vei tilbake til meg – om enn bare lenge nok til å minne meg på at kjærligheten aldri virkelig forsvinner.
Merk: Denne historien er fiktiv og basert på sanne hendelser. Navn, karakterer og detaljer er endret. Enhver likhet er rent tilfeldig. Forfatteren og utgiveren påtar seg intet ansvar for historiens nøyaktighet eller for tolkninger eller bruk av den. Alle bilder er kun ment som illustrasjon.
