Det var ingen skjult agenda, ingenting å krangle om, ingenting å skylde på. Bare sannheten hun ville at vi begge skulle vite.

Det hun håpet, mer enn noe annet, var at han ville forstå hvor fort tiden flyr – og hvor viktig det er å stå opp for menneskene vi bryr oss om mens vi fortsatt har sjansen.

Ordene hennes var hennes siste forsøk på å nå ham.

Til slutt innså jeg at den virkelige gaven hun etterlot seg ikke var penger eller eiendeler – det var påminnelsen om at vennlighet har verdi selv når ingen ser på.

Og for sønnen hennes ble det brevet en refleksjon av gapet mellom hva vi har tenkt å gjøre og hva vi faktisk gjør.

Noen arv er ikke materiell i det hele tatt – de er lærdommer som kommer akkurat når de trengs.