Bak den hvite rammen var det signaturer. Dusinvis. Noen uttrykksfulle, noen i loop, noen hastverket.
Jeg fant en festet på baksiden.
Vi savnet deg!
Maria fortalte oss hva som hadde skjedd. Å være mamma ER noe å være stolt av. Du oppdrar tre personer – det er vanskeligere enn noen tittel vi har.
Kom neste gang. Vi tar plassen din.
Jeg kjente et trykk i brystet.
Maria.
Hennes beste venn fra videregående. Han som ble kirurg. Den jeg pekte på uten å tenke meg om som et eksempel på «ekte suksess».
