Om kvelden kom jeg hjem sliten og bare
En stund sto jeg bare og stirret, trettheten min erstattet av en skarp, nervøs årvåkenhet. Hver skygge i rommet føltes fiendtlig mens jeg prøvde å bestemme meg for om jeg skulle løpe,
skrike eller stikke noe i den fra trygg avstand. Jeg zoomet inn med telefonkameraet mitt, halvt i forventning om at den plutselig skulle rykke til. I stedet forble den uhyggelig stille, som om den hånet panikken min.
