Chris beveget seg gjennom huset som på autopilot. Tankene hans virket langt utenfor min rekkevidde.
Jeg kranglet eller forsvarte meg ikke, fordi jeg forsto smerten hans. I stedet var jeg rett og slett der for ham.
Neste morgen lagde jeg til lunsjen Susan likte best. Kyllingsuppe med små pastastjerner. Kaneltoast – den samme typen hun en gang hadde bedt om da hun måtte være hjemme syk.
Jeg la en lapp i sekken hennes:
«Ha en fin dag. Jeg er stolt av deg. Jeg gir ikke opp. :)»
Senere den uken var jeg på skolens høstforestilling og satt stille på bakerste rad. Hun lot som hun ikke hadde lagt merke til meg.
Men hun ba meg ikke om å gå.
Den kvelden skrev jeg et brev til henne – fire sider langt – der jeg fortalte hele sannheten. Hver eneste detalj om hva som hadde skjedd da jeg var 17. Jeg gled brevet under døren hennes før jeg la meg.
Hun fortalte meg aldri om hun hadde lest det.
Men om morgenen var brevet borte.
Alt forandret seg forrige lørdag.
Susan hadde dratt på skolen den morgenen i den tunge stillheten som fulgte en truende krangel som til slutt aldri egentlig brøt ut. Hun tok vesken sin og gikk sin vei før den kunne begynne.
Døren smalt igjen bak henne.
Fem minutter senere så jeg lunsjen jeg hadde forberedt ligge på benken. Uten å tenke tok jeg den og løp etter henne, slik mødre instinktivt gjør.
Hun var allerede et halvt kvartal foran, med hodetelefonene på, og gikk raskt uten å se meg tilbake.
Jeg krysset innkjørselen til fortauet og ropte navnet hennes over støyen fra morgentrafikken.
