Historien om en savnet søster er en av de mest gripende opplevelsene et menneske kan gå gjennom. For Dorothy, som mistet tvillingsøsteren Ella i en alder av fem år, er denne opplevelsen en livslang søken etter svar. I årevis bar hun smerten ved tapet med seg, uten noen gang å få sjansen til å oppdage sannheten. Dette er hennes historie, en historie om tap, hemmeligheter og til syvende og sist søken etter forbindelse.
Ellas forsvinning
Da jeg var fem år gammel, forsvant tvillingsøsteren min, Ella, inn i trærne bak huset vårt. Politiet fortalte senere foreldrene mine at kroppen hennes var funnet, men jeg så aldri en grav eller en kiste. Det var bare stillhet som varte i flere tiår … og en vedvarende følelse av at historien ikke egentlig var over ennå. Jeg heter Dorothy. Nå er jeg 73, og jeg har båret med meg en manglende brikke i form av en liten jente som het Ella hele livet.
Ella var tvillingen min. Vi var ikke bare tvillinger i teknisk forstand – vi ble født på samme dag. Vi var uatskillelige på alle mulige måter. Vi delte seng, tanker, alt. Hvis hun gråt, gråt jeg. Hvis jeg lo, lo hun høyere. Hun var den modige. Jeg fulgte hennes eksempel.
En uforglemmelig dag
Den dagen hun forsvant, var foreldrene våre på jobb, og vi bodde hos bestemoren vår. Jeg var syk den dagen – varm i feber, med sår hals. Bestemor satt ved siden av meg på sengen og presset en kjølig vaskeklut mot pannen min. «Hvil, kjære,» hvisket hun. «Ella leker stille.»
Ella satt i hjørnet av rommet, spratt den røde ballen sin mot veggen og nynnet mykt for seg selv. Jeg husker den rytmiske lyden av ballen … og lyden av regnet som begynte å falle utenfor. Og så – ingenting. Jeg sovnet.
